Halloween bringer levende minner til mitt sinn. Da jeg var en liten jente det var barn på ca 6 år til 14 som trick-or-behandlet, og de små ble holdt hjemme. Vi ville se frem til våre kostymer for uker og vanligvis laget dem selv. Ghosts var den mest populære og mange gode ark ble kuttet før mamma fant ut. I disse dager ingen hadde butikk-kjøpte kostymer. Ett år jeg var en prinsesse. En pen hvit cocktail kjole med en sløret toppen var festet i ryggen til å passe meg, og skjørtet som ville ha vært like under kneet for en dame kom til anklene på meg. Jeg trodde det var ingen bedre. Jeg husker det året min venn var en robot og vi brukte plakat maling for å dekke en stor pappeske og skjære hull for armene og hodet, og hull i en brun papirpose for roboten head.The ettermiddag av Halloween vi skulle tilbringe en time carving gresskar, sette lys i, tenne dem og sette dem på trappen til huset vårt for å ønske trick-or-behandlere. I disse dager samles vi for Unicef ​​på Halloween natt og vi gikk aldri ut uten den oransje boksen for å samle mynter for sultne barn. Godteri vi samles for oss selv i brune papirposer. Vi gikk ut i små flokker av barn. Det var alltid helt mørkt ute. Det var trygg da, og våre foreldre ikke bekymre sende oss ut alene. Vi ville ha følt mortified å ha våre foreldre går med oss. De andre barna kanskje tror vi var babyer! Dessuten foreldre går for sakte! De hadde krampe vår stil! Vi ønsket mer godteri så vi ønsket å kjøre mellom dører og så raskt nedover gatene som mulig! Jeg husker da vi skulle få til et hjørne, vil vi se ned de andre gatene og bestemme hvilken som hadde flest veranda lysene på. Veranda lyser mente de var å tilby godteri. Vi ville banke på en dør og kjefte, "Trick or Tre-spise!" og hvis vi var følelsen spesielt sveisen, "Trick or Tre-spise, lukte min gebyr-eet, gi meg noe søtt til ee-spise!" Ingenting blyg om oss. Dette var ren godteri grådighet, og vi var ikke minst skamme seg over det. Og likevel, jeg tror ikke noen av oss drømt å ta mer enn ett stykke per hus eller glemme å si takk
By:. CD Mohatta