Kan ADD behandles? Er det muligheter for oppmerksomhet-underskudd, hyperaktive barn å få et skinn av normalitet i livet? Eller er det nytteløst å driste seg inn i hva slags ADD atferd ledelse? Man behøver ikke være en psykolog eller psykiater for å vite at ADD atferd ledelse kan være en enorm oppgave. Medisinering kan ikke være nok som narkotika kan bare virke smertestillende, og ikke i stand til å angripe hjertet av problemet. Atferd ledelse som vurderer de fysiologiske og psykologiske sidene av sykdommen vil ha bedre sjanser for success.ADD atferd ledelse må starte fra den lidende nærmeste krets av familiemedlemmer, venner, klassekamerater eller kolleger. Den ADD lidende vil, over tid og medisinering og terapi, sikkert begynne å endre seg til det bedre, men endringen må begynne fra den enkelte familie for en. En forelder må begynne å anerkjenne den grove situasjonen forårsaket av lidelse, og må gjøre en conscionable valg for å reparere sine måter å tilpasse seg kravene til en ADHD barn. Når barnet oppfører seg eller kommer i trøbbel som følge av hyperaktivitet, kan det hende at foreldrene synes det naturlig å rope på barnet eller innkreve en slags straff for dårlig oppførsel. Instinktiv, men ikke veldig nyttig, egentlig, som eksperter er enige. Den av foreldrene har til å praktisere positiv forsterkning av barnets gjerninger, men dysfunksjonell de kan være. Mere rephrasing en skjenn uttalelse kan stave forskjellen mellom barnet regressing og barnet innser sin feil og løse ikke å gjøre det igjen. Snarere enn å si "du er dårlig, vil du ikke endre", kan barnet bli irettesatt med "du er bedre enn det" eller "du kan gjøre det". ADD atferd ledelse kan ta flere former, men en svært grunnleggende Strategien er å vedta en belønning-basert metode snarere enn en straff-basert en. Mens barnet blir gjort oppmerksom på konsekvensene av atferd, kan barnet også være trygg på at incitament venter positiv atferd og innsats for å gjøre det. Det trenger ikke å være penger, det gjør ikke engang å være konkrete. Så lenge det er positiv anerkjennelse, positiv forsterkning, vil barnet se det som belønning nok. Den av foreldrene, terapeut eller lege, må være i stand til å gjøre barnet klar over situasjonen, konsekvenser, og belønningene
By:. Micheleb