Hva betyr "hypnose" egentlig betyr? Fra et faglig ståsted ville jeg gå sammen med definisjonen tilbudt til oss når vi var på trening. Hypnose er en rolig, mottakelige sinnstilstand som er forårsaket av fysisk og mental avslapning. For kliniske formål noen ganger er det enklere og enklere å oppfatte hypnose som en bestemt sinnstilstand der et fag kan tillate seg selv å være leder. Men utenfor terapirommet en slik definisjon er altfor begrenset. Terapeuter, teoretikere og psykologer kan hevde uendelige over definisjonen av hypnose, men definisjonene de kommer opp med, men løst formulert, er uunngåelig for begrenset. Brian Vandenberg forsøksvis definert hypnose som en "kommunikativ prosess" der folk vil tillate noen annen person til å utøve en grad av innflytelse på deres erfaring (Vandenberg 1998). Fine - men hva da med selvhypnose? Sabrin (1997) regnes hypnose som en slags "samtale" mellom hypnotisør og motivet. Men det ikke bare utelukker selvhypnose, synes det også å ekskludere hele subjektive opplevelse av den hypnotiske prosessen. Min egen oppfatning er at hypnose er en tilstand av bevissthet som gjør faget langt mer mottakelige for forslag enn tilfellet er i en tilstand av full "våkne" årvåkenhet. Hva jeg tilbyr her er ikke en definisjon, men et særtrekk. I en terapeutisk sammenheng er jeg glad for å akseptere at hypnose er en forskyvning i kvaliteten av bevissthet forårsaket av avslapning. Men utenfor terapirommet, i den store verden, er det mange stater hvor motivet er gjengitt svært utsatt for forslag og derfor, i hvert fall etter min mening, bør klassifiseres som hypnose eller minst hypnoidal. Visse tilstander av rus, visse tilstander av økt følelser, spenning eller vanvidd, tilstander av ecstasy og, i mangel av et bedre ord, "åndelig" bevissthet - alle disse gjengi motivet nesten uendelig mer mottakelig for forslag enn "normal" rasjonell bevissthet. Likevel studier av suggestibility alltid fokusere helt og holdent på sistnevnte stat. Er ikke det som å se gjennom den gale enden av teleskopet? Lest denne beskrivelsen være tenkt for vag, la meg påpeke at ikke alle skift av bevissthet bort fra fullt vekket tilstand innebærer en tilstand av økt suggestibility. Dyp rus, tilstander av nær-bevisstløshet eller stater hvor motivet er ikke lenger mottakelig for ytre stimuli kan selvsagt ikke bli klassifisert som hypnose. Suggestibilitet innebærer sikkert en respons til noe ytre. Men hvis vi aksepterer at hypnose er egentlig en tilstand av økt suggestibility så er det kanskje ikke så vanskelig å akseptere også at musikk kan indusere hypnose. Musikk er fortsatt et mysterium. At det ikke lenger er ansett som sådan sier nok mer om den moderne state of the art enn noe annet. Det er mange teorier om hvordan og hvorfor musikk fungerer og ingen av dem er helt tilfredsstillende. Men mens vi kanskje ikke vet hvordan musikken fungerer, kan det være liten tvil om at det kan utøve den mest dyptgripende innflytelse på våre følelser, humør og selv våre oppfatninger. Vi vet alle at musikk kan endre måten vi føler. Vi vet at musikk uttrykker følelser og kan fremkalle de samme følelsene i oss. En lykkelig eller trist musikkstykke vil ikke nødvendigvis gjøre oss lykkelig eller trist - vi har noen valg i saken - men det kan hvis vi lar den. For mange mennesker uttrykk for følelsen er den viktigste funksjonen til musikk. Emotion er egentlig ikke min bekymring her likevel. Men jeg ville være veldig interessert i å lære om og i hvilken grad følelser og følelser påvirker vår nivåer av suggestibility. Ingen studier har vært gjort, så vidt jeg er aware.Music fungerer også av foreningen - det er derfor det er uunnværlig for annonsører. Melodi av en Reklamelåten bringer umiddelbart produktet til hjernen - hvis annonsørene gjør jobben sin skikkelig. Slike foreningen er utrolig kraftig, og noen ganger helt rasende. Det irriterer meg at jeg ikke lenger kan høre Tschaikovsky oss Dance av Reed fløyter fra Nøtteknekkeren uten å høre stemmen til Frank Muir synge "Evwy man er en Fwuit og Nut veske". Slike foreningen har ofte lite å gjøre med selve musikken. En virkelig lykkelig stykke kan være forbundet med en svært ulykkelig hendelse eller periode i livet ditt, og det kan knuse hjertet ditt hver gang du hører den. Men musikk kan, tror jeg, noen ganger handle direkte på bevisstheten selv. Noen følelser uttrykt eller fremkalt eller noen tilknytning musikken har påløpt over tid er sekundære til den viktigste funksjonen. Jeg tror at dette er sant for noen av de tidligste musikken som har kommet ned til oss - jeg tror dette er sant av organa av Leonin og Pérotin, for mye av polyfonisk musikk av den fransk-flamske skolen, for mye av orgelet musikk av Bach, slutten kvartettene til Beethoven, visse typer jazz og populærmusikk, og mye annet. Det gjelder også for visse typer moderne /moderne "klassisk" musikk. Ett navn i særdeleshet kommer til tankene. Jeg opplevde musikk av Karlheinz Stockhausen ved et uhell. Jeg var et barn, liggende i sengen og lyttet til en billig liten transistor radio gjennom en ørepropp. Da jeg fant Radio 3 Jeg trodde radioen spilte opp eller funksjonsfeil. Da jeg innså at en feil tranny aldri kunne produsere lyder som var denne rare. Jeg lyttet til slutten. Stykket ble kalt Plus-Minus. Jeg ble helt fascinert. Hvem i all verden skriver musikk som det og kaller det Plus-Minus? Noen år senere var jeg i en platebutikk. Dette var i de dager vinyl LP. De fleste byer hadde minst én platebutikk. Horsham hadde mer enn én. Jeg kom over et dobbelt album som heter Karlheinz Stockhausens Greatest Hits. Det var min skjebne beseglet. Jeg er fortsatt en beundrer til denne day.Stockhausen kom til England i 1980 og ga en rekke konserter på Barbican i London. Jeg dro til et par av dem. En av dem skapt en opplevelse som jeg aldri vil glemme til min dødsdag, og som jeg fortsatt ikke forstår. Det var bare en brikke i denne konserten, og ingen intervall. Stykket ble Stimmung. ("Tuning" er heller mangelfull engelsk oversettelse). Det er et arbeid for seks sangere bare - tre mannlige, tre kvinnelige. Den er basert på en enkel akkord av B flat, og det innebærer ulike vocalizations å produsere harmoniske, snakkes dikt, "magiske" navn osv. Det er stille, fredelig og skånsom. Så vi satt i salen, gikk de seks singes en etter en og satt med bena i kors rundt det som så ut som en lav runde bord med et mykt lys i midten. Seks mikrofoner var på plass - forsterkning er nødvendig hvis stykket er å bli hørt i det hele tatt. Stockhausen selv var i salen, satt bak et panel av knotter, knapper og brytere, styrer lyden. Huset lysene gikk ned. Forestillingen startet. Deretter, etter det virket som fem eller ti minutter var gått, kom på lyset på igjen og utøverne stoppet. Jeg ble skremt. Noe må ha gått galt. Jeg visste Stockhausens egen innspilling av dette stykket. Arbeidet varer minst en time og et kvarter. Hva vi hadde lyttet til var åpenbart en annen versjon av arbeidet - men det var fortsatt det samme stykke. Sangerne kom opp, snudde seg mot publikum og bukket. Publikum gradvis begynte å klappe. Applausen gradvis ble varmere. Dette var helt klart slutten av konserten. Hva hadde skjedd? Var dette en forkortet versjon? Forestillingen har startet på 7:00. Jeg så på min vakt. Det var nesten 8.30.I ikke hadde sovnet - eller i det minste, var jeg ikke klar over eventuelle avbrudd i bevissthet. Jeg var ikke eksternt sliten. Jeg hadde tatt ikke alkohol i det hele tatt. Jeg har ikke (og ikke) gjøre narkotika. Jeg kunne ikke forstå hva som hadde skjedd. Men hva skjedde etterpå var like rart. Det var ikke et rush av eufori. "Rush" er for kraftig, for voldelig. Det var som om eufori begynte å stråle gjennom meg, som starter et sted i brystet mitt og sprer rett gjennom min kropp og sinn. Jeg var ikke desorientert i det hele tatt. Jeg følte meg som om jeg gikk på luften, men jeg visste at jeg ikke var. Jeg var helt klar og i stand til å fungere. Men alt jeg så, hørte, luktet eller følte fylte meg med en intens glede som jeg aldri har opplevd før eller siden. Synet av kveldshimmelen, lyden av trafikk, fargene på folks klær hele fylte meg med glede. Jeg kunne ikke analysere det, kunne jeg ikke finne ut hva som skjedde, og jeg hadde ikke lyst til. Følelsen oppgitt til å komme og gå som det led på natten. Jeg hadde ingen alkohol i det hele tatt den dagen - jeg tror jeg måtte jobbe neste dag. Ved sengetid følelsen var fortsatt kommer og går. Neste dag - borte. Og jeg har aldri funnet det igjen.Jeg har fortsatt ingen anelse om hva som skjedde. Var det noen skli meg et stoff? Nei, hvorfor skulle de gjøre det likevel? Jeg følte ingen følelse av kjemisk rus og ingen etter påvirker av noe slag. Eller var det noe å gjøre med kroppens kjemi? På den tiden jeg ikke røyke og jeg drakk svært lite. Jeg var i min tidlige 20-tallet. Kanskje det var en slags hormonelle "rush" eller "naturlig høy". Men hvorfor da? Hvorfor måtte det skje på en bestemt konsert? Jeg var absolutt ikke forventer det. Jeg hadde hørt Stimmung mange ganger før konserten og hadde aldri opplevd noe sånt. Var det en slags åndelig åpenbaring eller transcendental erfaring? Vel - jeg vet ikke, men jeg har en tendens til å være svært skeptisk til slike "forklaringer". Jeg mistenker at svaret ligger et sted i selve arbeidet. Jeg har aldri sett en live performance av det siden da, men jeg har hørt det mange ganger siden. Den følelsen kommer aldri tilbake - ikke engang en vag antydning. Men kanskje det er fordi jeg er ute etter det, som ønsker at det skal skje, venter på det å skje? Jeg vet fortsatt ikke svaret. Men med hvert år som går blir jeg mer og mer interessert i hele spørsmålet om musikk og bevissthet. Kanskje en dag vil jeg oppdage det ... Sabrin, TR, (1997) Hypnose som en samtale: "Antas-In imaginings" revisited. Moderne Hypnose vol. 14 no. 4, Whurr Publishers Ltd Vandenberg, B. (1998) Hypnose og Human Development:. Mellommenneskelige Influence of intrapersonal Prosesser, Child Development vol 69 nr 1 (februar 1998)
By: Neil Hall